Vil ha mindre fragmentert styring av havbruksnæringa

Det kommer frem i en en ny rapport som baserer seg på dybdeintervjuer med en rekke representanter fra forvaltning og næring. Rapporten anbefaler en forenkling av forvaltningsstrukturen, som kjennetegnes av sterk fragmentering. Havbruksnæringen må forholde seg til minst seks departementer, fem ulike direktorater med sektoransvar, elleve fylkeskommuner, ti fylkesmenn, fem regioner i Fiskeridirektoratet, like mange regioner i Kystverket, tre regioner i Mattilsynet, fire regioner i NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) og hele 164 kommuner.

Flere av instansene som er involvert har i praksis vetorett i lokalitetsklareringen, og kan stoppe tildeling av enhver lokalitet basert på den sektorinteresse de er satt til å ivareta.

- Det innebærer i praksis at ingen instans har det overordnete ansvaret, hvor fordeler veies opp mot ulemper. Samtidig er det også overlappende ansvarsområder, noe som kompliserer tilsyn og kontroll. Dette er det i stor grad enighet om, både blant oppdrettere og forvaltere. Men de er ikke enige om hva som bør gjøres for å forbedre strukturen, sier Roy Robertsen i en pressemelding. Han er forsker i Nofima og prosjektleder for forskergruppa som har laget rapporten.

I anbefalingene i rapporten ligger at noen får større ansvar for å veie fordeler opp mot ulemper, og at sektormyndighetene må gi fra seg vetoretten.

Forskerne mener også at havbruksnæringen bør få en forvaltningsstruktur som retter seg mot en samlet forvaltning av kystområdene. En minimumsløsning i dagens situasjon vil være å få en meklingsinstans (uavhengig av Fylkesmannen som har et mangfold av interesser å ivareta) som kan mekle der ulike sektororganer eller ulike nivå har interessekonflikter. Alternativt at det innføres en ordning inspirert av plan- og bygningslovens «innsigelsesordning» (Pbl. §§ 5-4 til 5-6) der parter og andre berørte interesser kan gis mulighet til å løfte prinsipielle saker opp til avgjørelse på

Forskerne bak rapporten er kritisk til en forvaltning som i hovedsak kun baserer avgjørelser på miljømessig bærekraft, og hvor ingen myndighet har mandat til å se helheten. De kommer derfor med konkrete anbefalinger til myndighetene til forbedringer og forenklinger av dagens regelverk på systemnivå.