Kjedemakt kontra industrimakt

Publisert: 30. juli 1997 kl 00.00
Oppdatert: 20. april 2022 kl 14.38

Vi har grovt sagt gått fra en situasjon der industrien fortalte butikkene hva kundene ønsket, til dagens situasjon der handelen og detaljistene i økende grad forteller industrien hva etterspørselen i markedet er. Norsk handel, med dagligvarebransjen i spissen, har tatt teknologien i bruk, samordnet sine innkjøp, tatt ut stordriftsfordeler i forskjellige typer kjedesammenslutninger og satt seg selv i en mer reell forhandlingsposisjon i forhold til en meget sterk og dominant industrisektor. Industrisektoren innen næringsmidler er sterkt beskyttet mot konkurranse, noe som kommer frem i blant annet ECONs analyse av norsk næringspolitikk på oppdrag fra Norsk Investorforum.

Tillits-krise?

FAFO-rapporten bærer preg av at aktørene i industrien ikke liker *E5Ý bli utsatt for økt konkurranse og et mer balansert maktforhold ved forhandlingsbordet. Rapporten går faktisk så langt at den sier at industrien ikke har tillit til kjedene, og at denne mangelen på tillit kan skape problemer for samarbeidet. La oss for begge parter håpe at rapporten tar feil på dette punktet. Det bør være et gjensidig tillitsforhold mellom ulike produsenter og distribusjons- og salgskanalene. Dette er mer viktig enn noensinne. Konkurransen vil bare øke etterhvert som næringsmiddelindustriens vern bygges ned. Hva har så skjedd i kjølvannet av innkjøpssamarbeid og kjededannelse i Norge?

Sterkere konkurranse

* Konkurransen på dagligvaremarkedet har vært og er særdeles sterk, noe som har kommet forbrukerne til gode gjennom lav prisstigning. * I følge Nielsen Norge A/S utgjorde total dagligvareomsetning 90,9 milliarder kroner pr. august 1995. Dagligvarebutikker sto for 86,3 prosent av denne omsetningen, mens kiosker hadde en andel på 7,8 prosent og bensinstasjoner 5,9 prosent. Det er således en sterk overdrivelse når man i rapporten sier at fire kjeder har 97 prosent av \"markedet\". Hertil kommer at konkurransen ut mot forbruker er en ganske annen, ettersom innkjøpssamarbeid gjennom kjeder slett ikke er ensbetydende med fravær av konkurranse ut mot kundene, F.eks. opptrer NorgesGruppen på ingen måte som én aktør ut mot kundene, og det finnes også minst én betydelig aktør som samarbeider med Hakon-Gruppen på innkjøpssiden uten å ha samarbeid ut mot kundene (hverken med hensyn til markedsføring eller på annen måte).

Kjedemerker øker vareutvalget

* Norske forbrukere har vært vant til å velge mellom Lilleborg og Lilleborg-produkter når det gjelder vaskemidler. Kjeders egne merker øker således vareutvalget i flere tilfeller. Vårt inntrykk - basert på samtaler med aktørene - er at kjedene har økt antall varer i butikkene de senere år. Konsentrasjonen på produsentsiden er ofte langt sterkere enn på distribusjonsleddene, jfr. f.eks. landbruksprodukter, vaskemidler, øl/mineralvann. Mineralvann og syltetøy er eksempler på varer der kjeder har \"trukket\" mindre, lokale produsenter opp til langt høyere produksjon og markedsandeler. Vi i HSH synes forøvrig at det er litt underlig å høre bekymringer knyttet til konsentrasjon, fra Orkla-konsernet. HSH er selvsagt enig i at Konkurransetilsynet må følge med på det som skjer på dagligvaremarkedet, som på så mange andre områder. Vi deler imidlertid ikke NNNs bekymring for tiden over at en meget konsentrert produsentside etterhvert har blitt møtt av en mer konsentrert handel, hverken med hensyn til betydningene for produksjon i distrikts-Norge eller med hensyn til betydningene for forbrukerne. Så langt har jo virkningene vært positive for begge grupper!

Ledige stillinger – Dagligvarejobb