Barnearbeid, etikk og dagligva

La oss være enig i at problemet med barnearbeid er stort og viktig. Samtidig er fenomenet omfattende og komplisert. Komplisert fordi det i mange tifelle kan være akseptabelt at barn kan delta i arbeidsliv og produksjon, når det kan kombineres med skolegang og et anstendig liv for øvrig. Komplisert er det også fordi alternativet til barnearbeid, i noen land er langt verre enn barnearbeid. Komplisert er det også fordi en del u-land mener at fokuseringen på barnearbeid og sosiale standarder, fra amerikansk og europeisk hold, delvis er proteksjonistisk motivert.

Det er lettvint for handelen å velge seg tobakksindustrien som skyteskive i denne debatten. Tobakksindustrien er under betydelig press i forhold til mange andre etiske og politiske problemstillinger. Selv om det ikke er noen grunn til å synes «synd på\"» tobakksindustrien, fremstår det som lettvint å velge seg ut et offer som mediemessig allerede \"ligger nede\".

Poenget er jo at barnearbeid er et generelt problem knyttet til nesten all jordbruks- og småindustriproduksjon i u-land. Det blir en avsporing av debatten å peke på tobakksindustrien. Det blir også en avsporing å peke på leverandørindustrien generelt.De norske dagligvareblokkene har selv ansvaret for en betydelig direkteimport av råvarer og ferdigvarer under \"private labels\". Det ville være langt mer naturlig om handelen tok utgangspunkt i sine egne produkter og offentligjorde sine egne tiltak for å sikre at ingen blir produsert med hjelp av barn. Som eksempel på den type spørsmål som handelen bør stille seg, kan nevnes at både Coop og NorgesGruppen har betydelig virksomhet knyttet til et produkt som kaffe. Kaffe er et typisk jordbruksprodukt fra u-land, deltar barn i innhøstingen? Er det, i så fall, galt? Rema og NorgesGruppen lar sin Eldorado og Landlord tunfisk produsere i Thailand. Hva er alderen på de ansatte ved hermetikkfabrikken i Thailand?

Vi kan ikke løse problemene knyttet til barnearbeid i u-land, fra Norge. Men vi kan sannsynligvis bidra til at det blir lettere, og i alle fall ikke verre, å løse slike problemer på sikt. Debatten om hvordan det kan skje er politisk og hører hjemme på den politiske arena.

Det bidrar ikke til noe som helst at handelen faller for fristelsen til å rette den moraliserende pekefingeren mot seriøs leverandørindustri i det norske markedet. I denne sammenheng gjelder ordene om at \"den som selv er uten skyld, kan kaste den første sten\".

Vi må selvfølgelig tåle en debatt om etiske sider av dagligvarebransjens virke. Man skal imidlertid være på vakt overfor usaklige avsporinger. De kommersielle aktørene i det norske dagligvaremarkedet har som primære forpliktelse å drive markedsorientert business og tjene penger. Det er et etisk krav, det òg.