Vend i tide!

Først en innrømmelse: Mine gjestekommentarer i Dagligvarehandelen de to siste årene har ofte omhandlet avgiftspolitikk, folkehelsesamarbeid, grensehandel og forutsigbarhet for næringsaktørene i Norge. Jeg har, i parentes bemerket, ikke vært den eneste som har vært opptatt av dette.

To år etter de dramatiske avgiftsøkningene som Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ble enige om i statsbudsjettet for 2018, var jeg neppe den eneste som fortsatt hadde et lite håp om at fjellvettregelen «Vend i tide, det er ingen skam å snu» også gjelder i politikken. Da forslaget til statsbudsjett for 2020 kom, viste det seg imidlertid at det gjør den ikke. I hvert fall ikke for regjeringen Solberg.

Etter to års intens debatt, i lys av anbefalingene fra et hurtigarbeidende avgiftsutvalg, mot et bakteppe av sterkt økende grensehandel og ikke minst tatt i betraktning en nagende tvil om sjokolade- og sukkervareavgiften og avgiften på alkoholfrie drikkevarer er utformet i tråd med Norges EØS-forpliktelser, var regjeringens lakoniske svar «at det foretas ingen endringer i avgiften(e)».

At finansministeren representerer et parti som i 2017 gikk til valg på å redusere avgifter på grensehandelsutsatte varer har ikke vært til hinder for at de samme avgiftene har økt hvert eneste år i regjeringsperioden. Resultatet er blant annet at grensehandelen er høyere enn noensinne. Det største regjeringspartiet sier på sin side at det skal være en garantist for EØS-avtalen. Likevel er mange mat- og drikkeprodusenter i en helt uholdbar situasjon fordi regjeringen ikke har avklart om norske avgifter er i tråd med den samme EØS-avtalen.

Dette kan mange bedrifter måtte betale en dyr pris for. For dersom det viser seg at en eller begge avgifter innebærer ulovlig statsstøtte, kan bedrifter som i god tro har forholdt seg til norske myndigheters forståelse av avgiftsplikten måtte betale avgift for produkter som har vært avgiftsfrie ti år tilbake i tid, såkalt krav om reversering av støtte.

For god ordens skyld: At Finansdepartementet selv mener avgiftene er i tråd med statsstøtteregelverket, gir bedriften ingen rettslig sikkerhet i forhold til regelverket i EØS-avtalen og mulige konsekvenser i form av tilbakebetaling. Det burde være en opplagt plikt for regjeringen å bidra til at det hersker full rettslig sikkerhet om det norske avgiftsregimet er lovlig eller ikke. Dette skulle regjeringen ha avklart med EFTAs overvåkingsorgan (ESA) for lenge siden. Det har den dessverre ikke gjort.

Regjeringen står naturligvis fritt til å foreslå de avgiftene den mener er riktige. Det burde imidlertid være en selvfølge at regjeringen samtidig sørger for at det ikke er fnugg av tvil om de samme avgiftene er i tråd med EØS-avtalen. Avgiftsøkningene i 2017 ble imidlertid vedtatt uten forsvarlige utredninger og til tross for klare advarsler om at EØS-forpliktelsene måtte avklares før avgiftsøkningene trådte i kraft. Det kan koste mange bedrifter dyrt.

Stortinget har fortsatt tid og handlingsrom til å bidra til en forsvarlig løsning på den usikkerheten som har oppstått. Å snu er faktisk ingen skam. Det viser tvert imot at man tar ansvar når det er nødvendig.