Flyktet fra krigen: Møtte åpen dør hos Kiwi

Per juli i år var 40.000 ukrainske flyktninger bosatt i Norge, men så langt har bare et fåtall av dem kommet ut i jobb. Et viktig hinder har vist seg å være språkproblemer, for langt fra alle ukrainere snakker engelsk.

Vsevolod «Seva» Korotyck er blant dem som har gått mot strømmen, takket være iherdig egeninnsats og en åpen dør hos Hanne Høvik hos Kiwi Joa på Sola. I august var de begge på besøk i statsministerens kontor i Oslo, der de var invitert for å fortelle om sine erfaringer.

Overveldende

– Vi fikk telefonen en fredag, og måtte reise allerede mandagen etter. Det ble så kort tid å forberede seg på, at vi skrev innlegget vårt på flytoget på vei inn til Oslo, forteller Hanne.

– Var dere nervøse?

– Nei, det gikk bra..., starter Seva, før Hanne bryter lattermildt inn:

– Ikke prøv deg! Men det stemmer nok at det var jeg som var mest nervøs, erkjenner hun.

– Vi trodde det skulle være et lite møte med oss og statsministeren, men så ble vi vist inn i et digert møterom som var stappfullt av statsråder. Det var litt overveldende, forteller butikksjefen.

De var heller ikke forberedt på å være hedersgjestene:

– Jeg satt på den ene siden av Støre, og Hanne på den andre, smiler Seva.

– Det var en ære. Det var stort, supplerer Hanne.

Sier alltid ja

Bakteppet for møtet var altså hvordan man skal få flere ukrainske flyktninger ut i jobb, og i tillegg til Seva og Hanne, var representanter for partene i arbeidslivet godt representert. Kiwi-duoens jobb var å fortelle om hvorfor de hadde lyktes.

– Så hvorfor ansatte du Seva i utgangspunktet?

– Fordi jeg alltid sier ja! Selv var jeg veldig skolelei og droppet ut av videregående i 3. klasse. Jeg fikk jobb i Kiwi, og i løpet av syv måneder var jeg ass. butikksjef. Men etter bare ett år, sluttet butikksjefen. Jeg søkte jobben og fikk den, bare 21 år gammel. Kiwi så meg og satset på meg. Jeg innså at jeg også kunne hjelpe andre i rollen som butikksjef, forteller Hanne.

– Derfor sier jeg alltid ja når jeg får henvendelser fra Nav eller andre institusjoner, det være seg om folk med hull i cv-en, handikapp eller flyktninger. Alle fortjener en sjanse, fastslår hun.

Vil på skip

Så også Seva, som sammen med en annen ukrainsk gutt fikk praksis hos Kiwi Joa sommeren etter at han ankom Norge. Han ble fort ansatt som ringevikar. Nå har han faste vakter ved siden av skolen.

– For du går på skole ved siden av?

– Ja, jeg går det første året med teknologi- og industrifag på videregående. Planen er å fortsette med maritime fag og jobbe på skip, forteller han på norsk – med et aldri så lite snev av rogalending i målet.

– Hvorfor ville du jobbe hos Kiwi i utgangspunktet?

– For å tjene egne penger! Og for å ha noe å gjøre. Jeg kom til Norge i april i fjor, og det var veldig kjedelig å bare sitte inne i huset, uten noe nettverk, og ikke å noe å gjøre, svarer han ærlig.

Kasseopplæring

– Og hva synes du om å jobbe i Kiwi?

– Det er fint, men jeg gleder meg til å fylle 18, så jeg kan gjøre mer enn å fylle på varer.

– Seva fyller faktisk 18 på fredag, så han skal starte med kasseopplæring på mandag, forteller Hanne.

– Så ikke allerede på bursdagen?

– Nei, fredager er ingen god dag å ha første dag i kassen, ler butikksjefen

Kunne engelsk

Språkutfordringer blir pekt på som en sentral årsak til at ukrainske flyktninger ikke kommer inn på arbeidsmarkedet.

– Jeg hadde en stor fordel i forhold til mange andre, fordi jeg snakker engelsk, sorteller Seva.

– Men du har også lært deg norsk i rekordfart?

– Jo, det er fortsatt en del jeg ikke forstår, men jeg lærer.

Språket var ikke et tema for Hanne da hun tok inn de to ukrainske ungguttene.

– Nei, jeg tenker at det viktigste er å få satt dem i gang, og gjøre dem til en del av teamet, og så kommer språket etterhvert. Det er kjempeherlige gutter. Fra første stund viste de at de ville lære, de deltok sosialt, og er veldig pliktoppfyllende.

Sender penger hjem

Seva er den eneste i familien som er kommet til Norge. Resten av familien er igjen i Ukraina, mens krigen stadig pågår med full styrke.

– Er du urolig for familien din?

– Nei ikke nå. De har flyttet vekk fra frontlinjen til et område der det er trygt. Men det er ikke lett, så jeg sender en del av pengene jeg tjener her hos Kiwi hjem til dem.

– Du har hatt litt av en reise, fra mindreårig, enslig flyktning i fjor, til møte med statsministeren?

– Ja, jeg hadde ikke ventet meg det. Men Kiwi åpnet døren til statsministerens kontor, smiler Seva.

For Hanne har de to ukrainske guttene vært mer enn vellykkede ansettelser.

– Man føler seg ganske hjelpesløs når noe slikt skjer som det vi ser i Ukraina. Dette har vært mitt lille bidrag til å hjelpe på situasjonen så langt.

­