Internasjonal samhandel i koronatid

I Orkla har vi hatt hendene fulle med å produsere nok av det folk trenger i en unntakstilstand. Vi trappet opp produksjonen flere steder, for å møte etterspørselen. I starten av koronakrisen solgte vi hermetikk som aldri før, og produksjonen av for eksempel Trondhjems Sodd, Lapskaus på boks og Spaghetti à la Capri gikk døgnet rundt for å kunne levere. Det samme gjaldt fabrikkene våre som produserer supper, pizza, pålegg, gjær, såpe, vaskemidler, snacks, kjeks og sjokolade. Ved et par av fabrikkene våre la vi også om produksjonen for å kunne levere håndsprit, som var en mangelvare i starten av koronautbruddet.

En viktig refleksjon er likevel følgende: Det er ikke mulig å produsere noe på en fabrikk hvis vi ikke har råvarer. Vi benytter hovedsakelig norske landbruksråvarer til produksjonen vår her i landet, men vi er også avhengige av import. Vi kan kjøpe poteter i Norge, men kakaobønner får vi ikke lokalprodusert i Trondheim. For å sette dette i perspektiv, kan vi gå ut ifra at mellom 50 prosent og 60 prosent av maten som spises i Norge blir importert, hvis vi tar utgangspunkt i kaloriinntak. I fjor importerte Norge mat fra 150 land.

I starten av koronapandemien var det i en liten periode kaotiske tilstander på Kontinentet, hvor lastebiler måtte vente 16 timer på å krysse grensen mellom Polen og Tyskland. Så etablerte EU kommisjonen Green Lane, som satte en maksimaltid på 15 minutter på hvor lang tid en lastebil skulle bruke på en grensepassering. Det bidro nærmest umiddelbart til å forbedre situasjonen, og siden da har varetransporten, med noen unntak, gått på skinner og hjul. De største utfordringene har vært knyttet til sjø- og lufttransport.

Konklusjonen er likevel entydig: Uten internasjonalt samarbeid og handelsavtaler ville varetransporten ha stoppet helt opp. Og med det som utgangspunkt hadde vi vært i en helt annen og mye mer alvorlig situasjon. Konsekvensen kunne fort ha blitt matmangel i de mange land som ikke er selvforsynt med råvarer, dyrefôr og emballasje.

Hvis det hadde vært tvil om tollsatser eller handelsregelverk midt oppe i den situasjonen vi sto oppe i, hadde det gjort alt mye vanskeligere. Koronakrisen har vist at det er helt avgjørende at de internasjonale varestrømmene fungerer:

• EU og EØS-avtalen har gjort det mulig å sende varer over landegrenser i Europa med Green lane som et avgjørende tiltak.
• Schengen-samarbeidet har bidratt til samordnede regler for innreise til området.
• WTO-avtalen har vært et grunnleggende rammeverk.

Koronasituasjonen må ikke føre til økt proteksjonisme. Å tro at vi kan være selvforsynte når en global krise oppstår, er i beste fall naivt. Tvert imot er internasjonal handel og handelspolitiske spilleregler viktigere enn noen gang.

Koronakrisen har lært oss at verden både er sårbar og robust på en gang. Sårbar fordi enkeltmennesker, selskaper og land blir offer for et svært smittsomt virus vi foreløpig ikke kan bekjempe. Robust fordi nettopp fellesskapet og våre felles interesser holder samfunnet i gang når vi trenger det som mest.