Matpriser i taket

Prisen for strøm, handelsgjødsel og en del andre varer som bonden er avhengig av, har gått kraftig opp. Samtidig går prisen i butikkene ned. Men hvem er det egentlig som sitter igjen med regninga?

Det er ikke det at vi som bønder har et sterkt ønske om at det skal svi i lommeboka å gjøre unna den ukentlige handleturen. Tvert imot. Vi har full forståelse for at ikke alle har like god råd, og at mange sliter med å få endene til å møtes. Derfor bruker også samfunnet penger over statsbudsjettet slik at ikke hele kostnaden legges på forbrukerne via matprisene, og slik at vi sikrer matproduksjon og verdiskapning over hele landet. Samtidig må matproduksjonen hovedsakelig finansieres i markedet, i Norge som i alle andre land.

Det kan sees på som et gode at prisene ikke skyter i været, men jeg lurer på hvem det går på bekostning av. For det er noe som ikke stemmer. De internasjonale prisene på matvarer stiger, og det bonden sitter igjen med for hvert solgte produkt, minker. Det koster å varme opp et fjøs, å kjøpe fôr og å gjødsle jorda. Det koster alltid, men i år koster det ekstra mye. Overskuddet bonden vanligvis sitter igjen med, er i ferd med å bli spist opp av ytre faktorer utenfor bondens kontroll. Da blir jeg rett og slett urolig når jeg leser at prisene i dagligvarehandelen går nedover. Helt motsatt av resten av verden, helt motsatt av den utviklingen vi ser. Når forbrukerne får lave priser, samtidig som prisene ellers i verden stiger og produksjonskostnadene øker, hvem er det da som sitter igjen med regninga? Det er ikke en sunn utvikling at reelle kostnadsøkninger i produksjonen ikke kompenseres gjennom økt bidrag fra markedet.

Julen er en travel tid for dagligvarehandelen. Ikke et år går uten at avisene slår stort opp at det er priskrig og supertilbud. Lavere og lavere for hver dag som går, en knallhard konkurranse om å kapre julehandelen. Men hva slags signal sender det når prisen på medisterfarse presses ned nesten til 0,- og ribba selges på billigsalg (selv om vi i år faktisk ikke har nok ribbe til å dekke etterspørselen en gang). Jeg tror vi er i ferd med å miste noe viktig, og dagligvarehandelen spiller en viktig rolle.

I Norge bruker vi rundt 11 prosent av inntekten vår på mat. Det er en god del mindre enn andre nærliggende land som vi sammenligner oss med. Kanskje ikke så rart når prisene hele tiden skvises ned og kjøpekraften er blant den høyeste i verden. Men hva med kvaliteten, hva med sluttproduktet, hva med dyra, og hva med bonden? Jeg syns det er på tide å stoppe opp, kjenne etter om det er denne retningen vi vil gå i. Jeg er i hvert fall ikke i tvil om hva jeg mener.

Så i år har jeg en utfordring til dere. Tør å snu på flisa. Flytte fokus fra prisjaget og heller løfte frem de gode norske råvarene. Det som skaper godfølelser, minner og ikke minst gode opplevelser. For mange er nettopp måltidene det viktigste med jula. Finn frem de gode kvalitetsproduktene fra den norske bonden. Fyll hyllene med håndverkspølser, julesylte, deilige norske oster, juleepler, rosenkål og skikkelig kålrabi. Det er til å få vann i munnen av.

La oss kalle det en kvalitetskamp framfor en priskamp. Prøv å skille dere ut på gode råvarer. Lokale råvarer. Råvarer som gir arbeidsplasser, bosetting på bygdene, beredskap og veldig mye mer. Kvalitetsmat tåler å bli solgt for hva den er verdt, og ikke være redusert til lokkemat i førjulstida. Ikke skjul de gode råvarene bak identitetsløs emv. Oppfordre heller folket til å støtte landbruket og ta bevisste valg.

For sånn egentlig, hva ville jula vært uten oss?