Skal politikerne bidra til økte matvarepriser?

I disse dager mottar vi krav fra leverandørene våre. De danner grunnlaget for forhandlingene om pris, sortiment og produktnyheter for 2023. Enkelt fortalt forhandler vi om hva kundene skal kunne kjøpe i butikkene, til hvilken pris og hvilke nye produkter som skal slippe inn i hyllene.

Nok en gang ser vi krav om betydelige prisøkninger. Det kan være gode grunner til at en leverandør ber om prisøkninger, men kravene er oftest vesentlig høyere enn det som er rimelig. Vi må derfor ha grundige og krevende forhandlinger for å få til et akseptabelt resultat. Leverandørene er, naturligvis, opptatt av å få en høyest mulig pris og går inn i en forhandling med et høyt krav, mens vi gjør det vi kan for å holde prisen lavest mulig. Slik er det i alle forhandlinger.

For Norgesgruppen er disse forhandlingene et av våre viktigste verktøy for å holde prisøkningene så lave som mulige. Ved å sette leverandører opp mot hverandre, stille strenge krav til prisøkninger og forhandle hardt, sørger vi for at leverandørene ikke får mulighet til å øke marginene i dagens situasjon og lempe dem over på kundene i butikkene.

Hvor store forskjellene i innkjøpspriser og hvilken effekt dette har på konkurransen, har skapt stor debatt de siste årene. Enkelte aktører har bevisst forsøkt å overdrive hva forskjellene mellom kjedene er. Utfordringen med denne debatten er at mange har svært sterke meninger om hvor skadelige forskjellene er, men det er kun to aktører som faktisk vet hvor store forskjellene mellom Norgesgruppen og våre konkurrenter er: Det er Konkurransetilsynet og Christian Lykke, eier av Bunnpris, som har kjøpt inn varer gjennom samarbeid med Norgesgruppen og Rema 1000. Lykke sier forskjellene er et sted mellom 2-3 prosent. Konkurransetilsynet har slått fast at det er forskjeller, men de har ikke konkludert med at de er skadelige for konkurransen.

Næringsministeren sendte forrige uke ut utkast på to forskrifter på høring. Intensjonen er å forby «usaklige forskjeller» i innkjøpsprisene. Dette kan på sikt gjøre det vanskeligere for leverandørene å gi rabatter, uten at rabatten gis til alle aktører. Dette kan i første omgang høres tilforlatelig ut, men det er en grunn til at leverandøren ikke ga rabatten til alle i utgangspunktet. Som alle andre bedrifter går leverandørene inn i forhandlinger med mål om å oppnå sine kommersielle mål. Får du mer igjen for å investere rabattene dine hos kjede A enn kjede B, så gjør du det. Oppnår du større volum og når ut til langt flere forbrukere, eller får inn et bredere sortiment, så har det en høy verdi for deg, og du er villig til å bruke rabattverktøyet for å oppnå ulike motytelser hos de ulike kjedene. Verdsetter du motytelsene høyere hos én kjede enn de andre, så er du villig til å bruke mer rabatter for å oppnå denne motytelsen.

Blander politikerne seg inn i disse forhandlingene og legger begrensninger på hvilke rabatter det er mulig å gi, vil resultatet utvilsomt bli høyere priser. Blir adgangen til å gi rabatter begrenset, så må prisene opp. Og laveste innkjøpspris vil selvsagt ikke danne «standardprisen» i bransjen. Da Frankrike, som er eneste land som har hatt et slikt forbud, opphevet sitt forbud mot prisdiskriminering, sank prisene.

I alle forhandlinger vil selger ha høyest mulig pris, mens kjøper vil ha lavest mulig pris. Resonnementet bak reguleringen er at leverandørene ikke ønsker å oppnå høyest mulig pris og reagerer med å gi alle like lav pris, når politikerne forbyr dem å gi rabatter til kun én aktør. Men den rabatten Norgesgruppen går glipp av, vil ikke gå til bedre betingelser til de andre kjedene, men høyere marginer hos leverandørene. Selskaper som Orkla, Tine, Nortura og Ringnes oppnår ikke kommersiell suksess ved å dele ut rabatter uten motytelser av verdi for dem selv, og de vil ikke redusere prisene om politikerne krever at prisene blir likere. De vil sette dem opp, fordi det er det som er mest rasjonelt fra deres ståsted. Leverandøren vil øke sin egen bunnlinje, ikke bunnlinjen til Coop, Rema og Oda.

Dersom det innføres en «midlertidig forskrift» vil dette forsterke seg betydelig: Leverandørene kan med myndighetenes velsignelse avslå våre krav om rabatter og bedre innkjøpsbetingelser. Ironien er at dette gjør det mer lønnsomt å satse på emv, smalere sortiment og urbane butikker. Politikerne oppnår derfor det motsatte av hva de ønsker: høyere priser, dårligere utvalg, svakere konkurranse i matbransjen og et større innslag av kjedenes egne merkevarer, på bekostning av de tradisjonelle merkevarene.

­