Uforutsigbar tid for matproduksjonen

Matproduksjon er en lang prosess. Burgeren du griller denne uka, ble påbegynt for tre år siden. 2019, altså. Før Covid-19 og Russlands invasjon av Ukraina satt forsyningslinjene i vår del av verden på en alvorlig prøve. Vi bønder må regne med å selge det vi produserer i et annerledes marked enn det vi har planlagt for, med priser og preferanser i stadig endring.

I kjølvannet av Covid-19 økte prisene på så å si alt som trengs for å drive matproduksjon: prisen på drivstoff, energi, gjødsel, og bygningsmaterialer skjøt i været. Ukraina-krigen satte ytterligere fart på prisøkningene og energimangel, og ingen ser ennå omfanget av betydningen krigen vil ha for matforsyningen internasjonalt.

Samtidig leser vi om hetebølger og den verste tørken noensinne i Frankrike, som er verdens fjerde største eksportør av hvete. Dårlige avlinger her kan ytterligere øke presset på verdensmarkedet. Her hjemme viser klimaendringene seg mer regionalt, med den våteste sommeren i manns minne på Vestlandet og i Nord-Norge. Både gulrøtter og graset som skal bli vinterfôr er fortsatt ikke høsta, fordi jorda er så våt at det ikke er mulig å kjøre på jordet. Enda godt at det ligger an til en veldig god kornhøst på Østlandet, det betyr trolig mer norsk korn i brødet vårt.

Krig, energikrise og klimaendringer – hva betyr det for matprisen? I vårens jordbruksoppgjør fikk bonden dekket en del av prisøkningene, og noe tas også ut i økte matpriser. Hele verdikjeden opplever høyere kostnader, blant annet til transport og strøm, og ønsker å få dekket disse prisøkningene. Da er det viktig at bondens andel ikke blir skviset, når utsalgsprisen til forbruker blir satt.

Jeg mener vi har flere fortrinn her i landet, som gjør oss i stand til å møte disse endringene. Vi har produksjon spredt over hele landet. Når regn eller tørke setter matproduksjonen ut av spill i en del av landet, vil det oftest være bedre forhold og gode avlinger i andre deler av landet. At vi produserer det meste for vårt eget marked, og har en politisk vilje til å satse på landbruk og foredlingsindustri i Norge, gjør oss mindre sårbare. Og de norske råvarene og produktene må tilbys alle i butikken.

Vi – altså hele verdikjeden for mat – må kanskje tenke nytt rundt virksomheten vår framover. Hva tillater vær og klima oss å produsere? Hvilke produkter får vi tilgang på fra andre land? Hva vil prisen være for å produsere, foredle, transportere og selge varene?

I en urolig internasjonal verden, med energikrise, krig og klimaendringer, må vi regne med at matvareprisene vil øke. Et ensidig fokus på billigere mat, er ikke svaret på utfordringene som ligger foran oss. Bonden må ha en pris som står i forhold til hva det koster å produsere maten. Først da sikrer vi matproduksjonen og matsikkerheten framover.

­