RIP Lidl

Lidl Norge forlot det norske markedet etter knapt fire år. Med dette forsvant en fargeklatt og et uromoment i det ellers så trauste norske dagligvaremarkedet..

Som en fryktet og hatet utfordrer ble de møtt med kommunal motstand og boikottrusler fra norske kjeder mot leverandører som ville produsere for Lidl. Men med et av verdens rikeste morselskap i ryggen blir det vanskelig å tillegge Lidl Norge noen trang fødsel.

Det var Distrikts-Norge - og ikke de store byene som først fikk lære Lidls etter hvert 50 butikker å kjenne. Meningen var å vokse seg fra landsbygda inn til byene. Men så sa det stopp. Sykdomstegnene kom allerede i fjor i form av oppsigelser og nedleggelser.

Det er i ettertid lett å peke på hva som gikk galt. Feil beliggenheter er en forklaring, en annen at Lidl kom til et allerede presset lavprismarked. En tredje forklaring er at nordmennene aldri falt for de fremmedartede og rare merkevarene. Linessa salami med sin lyseblå forpakning og etikett ser mer ut som et hygieneprodukt for kvinner enn et kraftfullt kjøttpålegg. Mest minneverdig er kanskje deres eget merke for grønnsaker, Polargrønt, som allerede da det kom i 2004 kunne forutse de dramatiske klimaendringene. At Lidl feilet, skyldes kanskje aller mest at de var forhindret fra å bruke sitt viktigste konkurransevåpen - velprøvd fra suksesser i en rekke andre land: egenimport av basale landbruksbaserte matvarer som kjøtt, ost og melk. Fordi de måtte stille bak i køen under forhandlingene med de innenlandske leverandørene, kunne de aldri seire på VGs matbørs.

Lidl etterlater ikke noe dypt savn hos forbrukerne. Med sine 0,7 prosent av markedet ble de aldri viktige nok. Norske dagligvarekjeder på sin side har mistet et viktig konkurransealibi. Men tapet kan også være deres bekreftelse på at \"her konkurrerer vi så busta fyker - til og med Lidl måtte gi opp\". Da kan det være godt å vite at norsk landbrukspolitikk og dets tollvern er de norske kjedenes aller beste venn.