Risikosport med norske bedrifter

Knapt to år etter at sjokolade- og sukkervareavgiften og avgiften på alkoholfrie drikkevarer økte med henholdsvis 80 og 40 prosent over natten (økningen av sjokolade- og sukkervareavgiften ble riktignok reversert i statsbudsjettet for 2019), står nå mye på spill. Mye avhenger av hva regjeringen nå foreslår.

Siden 2017 har grensehandelen, som allerede var meget høy, fortsatt å øke. Den 29. august i år publiserte Statistisk sentralbyrå tall som viser at veksten i norske forbrukeres handel i utlandet, og særlig Sverige, økte med 9,6 prosent de fire siste kvartalene. Prisforskjeller er en viktig driver for grensehandelen. All den stund Norge både har høyere avgifter på alkohol og tobakk enn det Sverige har og avgifter på områder der Sverige ikke har avgifter i det hele tatt, er det opplagt at avgiftspolitikken påvirker grensehandelen. Den danske regjeringen har målrettet redusert avgifter for å redusere grensehandelen mellom Danmark og Tyskland. Hva stopper den norske regjeringen fra å gjøre det samme?

Høsten 2016 inngikk norske myndigheter og næringslivet en omfattende intensjonsavtale om samarbeid for sunnere kosthold. Avgiftsøkningene høsten 2017 førte til at samarbeidet om redusert inntak av tilsatt sukker i praksis har stoppet opp (Arbeidet har fortsatt med full styrke i bedriftene, og Norge har eksempelvis den høyeste andelen sukkerfri brus i Europa.) Regjeringen ønsker å forsterke og videreføre samarbeidet. Det har næringslivet hilst velkommen. Men hva gjør regjeringen for å reetablere tilliten i et samarbeid som er svekket av uforutsigbarheten i avgiftspolitikken?

EØS-reglene om offentlig støtte begrenser utformingen av norske særavgifter. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har nå til behandling to klager som retter seg mot avgiftsøkningene høsten 2017 og mot utformingen av sjokolade- og sukkervareavgiften som sådan.

Konkluderer ESA med at avgiftsutformingen innebærer ulovlig statsstøtte, kan det få dramatiske følger for en rekke bedrifter som i god tro har forhold seg til norske myndigheters forståelse av avgiftsplikt og -omfang. Disse bedriftene kan i verste fall få krav om å betale avgift ti år tilbake i tid for produkter norske myndigheter har ment er avgiftsfrie.

Selv om stortingsflertallet ble uttrykkelig advart mot dette i 2017, er det bedriftene som må bære konsekvensene dersom Norge har brutt sine EØS-forpliktelser. Er regjeringen beredt til å gjøre det som må til for å unngå at noe slikt skjer?

Ansvaret for denne situasjonen hviler ene og alene på de fire regjeringspartiene. Statsbudsjettet for 2020 er siste mulighet til å rette opp noe av den skaden som har skjedd, og ikke minst unngå at norske mat- og drikkeprodusenter kommer i en umulig situasjon fordi norske myndigheter har tatt for lett på forpliktelsene Norge har etter EØS-avtalen. Dette er alvor, og sanden i timeglasset renner nå fort ut.